|
Sufisme er omspunnet av myter, mystikk og misforståelser. I vår del av verden forbindes sufisme ofte feilaktig med dansende tyrkere i transe. Sufismen betraktes i Vesten som en kuriositet og en marginal subkultur innenfor islam. På den annen side har muslimer til dels glemt sufismens allmenne verdier og blitt sårbare for både ekstremisme og hedonisme. Fremveksten av Taliban og Al-Qaida er en manifestasjon av dette.
Realiteten er at sufismen er en integrert, uvurderlig og selvsagt del av enhver praktiserende muslims liv. Sufisme er ingen egen særskilt retning, subkultur eller perifer sekt innenfor islam slik inntrykket i mange ikke-muslimske kretser er. Alle muslimer er forpliktet til å praktisere sufisme, for religionen islam har tre dimensjoner: trosgrunnlaget, den hellige lov hvor blant annet det påbudte, tillatte og forbudte beskrives og menneskets indre og sjelelige aspekt – sufismen. Med andre ord er sufisme en av islams tre hoveddimensjoner, og disse er gjensidig avhengige.
Tradisjonell islam har bestandig vektlagt sufismen og ansett den som essensiell. En av de første og innflytelsesrike sufisme-teologer er en kvinne ved navn Rabia Al-Adawiya, som levde på 700-tallet.
En av nåtidens fremste muslimske teologer og sufisme-eksperter i Vesten, amerikaneren Nuh Ha Mim Keller, beskriver at kjernen i sufismen er forandring, at mennesket skal forandre seg til det bedre i ord og handling, i gudfryktighet, i tålmodighet, i sannferdighet og i behandlingen av medmennesker. Sufisme er det spirituelle i en muslims liv og består av total underkastelse overfor Gud og en indre kamp mot egoisme, sjalusi og hovmod. Fravær av kjærlighet til det jordiske liv og fravær av et endeløst jag etter rikdom, materialisme og nytelse er blant grunnpilarene i sufismen. Aggresjon er uhørt. Sufisme er rett og slett en øvelse i selvbeherskelse.
Sufismen har gitt tradisjonell islam en harmonisk balanse og skapt en gyllen middelvei som har beskyttet islam både fra fanatisk ekstremisme på den ene siden og en gudløs hedonisme på den annen.
Denne gylne middelveien er imidlertid under angrep. Den tradisjonalistiske britiskmuslimske teologen og filosofen Abdal Hakim Murad leder an blant de økende konservative røster som fremholder at islamsk livsstil de siste tiårene er blitt kapret. Definisjonsmakten er kapret av voldsromantiserende ekstremister i egne rekker. Murad underviser ved Cambridge University, er konvertitt og blant Vestens fremste muslimske intellektuelle. Han nevner terrorangrepet mot World Trade Center som et symbol for denne utviklingen, og legger ikke skjul på at denne militante radikaliseringen bunner i at den spirituelle og sufistiske dimensjonen av islam er blitt underminert innenfra. Andre symboler på at tradisjonell, ortodoks og mainstream islam er truet, er Talibans og Al-Qaidas fremvekst i Pakistan og Al-Shababs kvelertak på Somalia.
Murad peker på to relaterte årsaker til at ekstremister vinner terreng på bekostning av tradisjonell islam. Den første er at den muslimske verden befinner seg i en dyp sosioøkonomisk og geopolitisk krise og er i en rask økonomisk og vitenskapelig overgangsprosess. Mens Europa brukte flere hundre år på denne overgangen, skjer denne overgangen i løpet av få generasjoner i den muslimske verden. Dette er smertefullt. I en slik krisepreget overgangstid er det enklere for absoluttistiske grupperinger å slå rot.
Den andre årsaken er ifølge Murad den modernistiske wahabismens fremvekst. Wahhabismen oppsto på 1700-tallet i Saudi-Arabia og brøt på mange måter med tradisjonell og ortodoks islam, i og med at denne modernistiske og ekstremt bokstavtro retningen underslår og til dels forkaster tradisjonell islams rike, dynamiske, og akademiske tolkningstradisjoner og lovskoler.
Dette gjør wahabismens teologi mottagelig for selektive, personlige, ukvalifiserte, reaksjonære og militante tolkninger som bryter med konservativ islams gylne middelvei og tilpasningsdyktighet. Absoluttistene har latt aggresjon og mangelen på selvbeherskelse og indre harmoni vokse. Imidlertid må det presiseres at de sentrale teologene innenfor den wahabittiske retningen konsekvent har tatt og tar avstand fra all terrorisme, blant annet Shaykh ibn Baaz.
Murad forfekter at denne eskalerende styrken til modernistiske absoluttister er en sentral årsak til at ortodoks islam blir møtt med kunnskapsløse vestlige krav om reform av islam. Han mener bestemt at islam ikke trenger noen reform og vil motarbeide dette, for en slik reform vil være reduksjonistisk og vil fjerne essensen i islam. Den vil ikke vinne tilhengere og er en uønsket utopi. For Murad og hans tallrike likesinnede mener at det nettopp er tradisjonell og konservativ islam med fokus på spiritualitet og sufisme som er kuren mot muslimsk ekstremisme, og ikke en reform av islam.
Murad er i lag med bautaene innenfor vestlig islam, de amerikanske konvertittene Zaid Shakir og Hamza Yusuf, talerør for en bevegelse som søker en evolusjon, ikke en revolusjon, av islam i tråd med tradisjonalistisk og ortodoks metodologi. Dette skal gjenspeile essensen i islam, som er en holistisk forening av menneskets ytre handlinger med det indre og spirituelle – sufismen. Slik skal man beseire radikalisering blant muslimer og lansere et alternativ til den gudløse materialisme og hedonisme som er i ferd med å gjennomsyre våre vestlige samfunn. Tradisjonell islam har også en iboende fleksibilitet, hvilket åpner for vestlig islam.
I Murads Storbritannia har myndighetene innsett at løsningen på radikalisme er at tradisjonell islam revitaliseres. Derfor støtter de britiske myndighetene prosjektet The Radicle Middleway som ledes av tradisjonelle lærde som Murad selv, Faraz Rabbani og professor Ingrid Mattson – som alle understreker viktigheten av sufisme, fordømmelsen av ekstremisme og ønsket om å bygge en vestlig muslimsk identitet med kjærlighet og lojalitet til Vesten. Lignende trekk ser man i USA hvor Zaytuna College er blitt en plattform for vestlig islam, en yngleplass for unge kvinner og menn som kan veilede Vestens muslimer. Ekstremisme og voldsromantikk skal stoppes. Målet er vestlig islam, fundamentet er tradisjonell islam og Zaytuna-instituttets røtter og metodikk er ortodokse.
Denne forståelsen av tradisjonell islams viktighet for å få bukt med radikalisme har ikke nådd norske breddegrader ennå. Dette må imidlertid erkjennes også i det norske islamordskiftet. Ja, tradisjonell islam er sosialkonservativt – men er også den sterkeste motgift mot muslimsk ekstremisme og kan bidra til å skape en autentisk, levedyktig og troverdig norsk islam.
.-.
aftenposten.no !xxx broken link!
vs.1.0